Her finner du en tekst om norsk integreringspolitikk.

Les teksten og svar på oppgavene.

Norsk integreringspolitikk

I 1974 kom den første Stortingsmeldingen om integrering, og like lenge har Norge hatt en offisiell integreringspolitikk. Selv om mye har endret seg på disse årene er én tanke den samme. Nemlig at et felles språk er en forutsetning for et velfungerende samfunn.

Da integreringspolitikken ble utformet på midten av 1970-tallet, var de fleste utlendingene i Norge arbeidsinnvandrere fra land som Pakistan, Tyrkia og Marokko. For disse innvandrerne var språket en nøkkel til det norske samfunnet. Akkurat på samme måte som det er i dag.

Uten norskferdigheter er det krevende å komme inn på arbeidsmarkedet. I tillegg skaper manglende språkkunnskaper segregering på arbeidsplassen, og det gjør det vanskeligere for innvandrere å forhandle om lønn og arbeidsvilkår. Dessuten kan svake norskferdigheter gjøre det problematisk å følge opp barna sine.

Språkforståelse handler også om sikkerhet: Uten et felles språk risikerer vi at kritisk informasjon ikke kommer ut, eller at den blir misforstått. Alt dette vet vi. Likevel står de fleste arbeidsinnvandrerne i Norge uten rett til norskopplæring.

I 2003 kom Integreringsloven hvor flyktninger fikk rett og plikt til norskopplæring, noe arbeidsinnvandrere ikke har. Noe de ideelt sett burde ha, men det er flere grunner til at dette er komplisert. De to viktigste er kapasitet og økonomi. Opplæring i norsk krever store ressurser både i form av mennesker og penger, og pr. i dag er det f.eks. ikke mange nok kvalifiserte lærere til å gi et gratis tilbud til alle.

Å tro at alle arbeidsinnvandrere skal få tilbud om gratis norskopplæring er en utopi. Derimot snakkes det om å gi arbeidsinnvandrere en lovfestet rett til norskopplæring, men at de selv må betale en egenandel. Det vil til en viss grad løse det økonomiske aspektet, men ikke nødvendigvis gi flere lærere.

Digitaliseringen i samfunnet skaper også nye muligheter innen undervisning, og nettbaserte kurs av god kvalitet kan bidra til å gi flere arbeidsinnvandrere mulighet til norskopplæring. Slike kurs er både mindre ressurskrevende enn fysiske kurs, og ikke minst kan de tilbys over hele landet uten at deltakerne trenger å bruke tid på å reise.

I tiden som kommer må det tenkes nytt rundt norskopplæring til arbeidsinnvandrere. Nettopp fordi vi vet at et felles språk er en forutsetning for et velfungerende samfunn.