Tekstutdrag fra manuskript av De amicitia (tekst)
Presentasjon av manuskriptet
På nasjonalbiblioteket har vi et manuskript som inneholder boken Laelius de Amicitia (som gjerne forkortes til de amicitia). Manuskriptet er fra en samling fra Nord-Italia sent på 1300-tallet, som vi her kan se et bilde av. Manuskriptet inneholder flere bøker. Bildet er tatt av en side midt i, hvor de Amicitia begynner. Sidene i dette manuskriptet er laget av pergament, altså dyreskinn, som visstnok skal være av en middels kvalitet, og det går an å se hårsekker enkelte steder på sidene. Teksten er skrevet på latin med en tidlig versjon av gotiske bokstaver, som er en forgjenger for det vi i dag kaller for små bokstaver.
Skrifttydning
Det er altså ganske likt som de bokstavene vi bruker i dag, og hvis man prøver kan man nok tyde hva mange av ordene skal være, men det er også her noen forskjeller fra hvordan vi ville skrevet i dag som kan gjøre det vanskelig for oss å lese. Hvis vi skal tyde den første setningen på denne siden, altså der de Amicitia begynner i dette manuskriptet, kan vi observere noen av disse forskjellene. Vi kan først se at “s” skrives annerledes med denne skrifttypen og er heller uttrykt med dette “f”-lignende symbolet, og senere i setningen er det også blitt brukt et symbol, som ligner litt på et syvtall eller en z, i stedet for ordet “et” som betyr ‘og’. Og videre kan vi se at det er brukt en del forkortelser, som “i” for “in” (som betyr "i" eller "til") og “oi” for “omni” (som betyr ‘enhver’). I tillegg til disse forskjellene i skrivemåte kan vi også finne to skrivefeil i setningen. Vi kan se at den siste bokstaven i det fjerde ordet, “scevola”, er hevet over linjen og at det har blitt satt strek over deler av navnet "Laelio". I det første ordet i setningen kan vi også se at den første bokstaven "Q" er blitt utelatt fra navnet Quintus ettersom dette skulle bli skrevet som en stor farget bokstav ved siden av begynnelsen av teksten. Det er uvisst hvorfor, men til forskjell fra de andre bøkene i dette manuskriptet har ingen tegnet inn den første bokstaven til "de Amicitia"-boken.
Grammatisk forklaring
Angående grammatikk kan vi se en del likheter med det vi ville forventet å finne i en norsk setning. Først i setningen har vi subjektet, altså den som gjør noe i setningen, som her er Quintus Mucius Scaevola. Også har vi verbalet, som uttrykker det som skjer i setningen, det som subjektet gjør. I denne første delen av setningen er det to verb som til sammen utgjør verbalet: et verb som er bøyd—solebat, og et verb i infinitiv—narrare. På norsk bruker vi også verbaler som er sammensatt av bøyde verb og infinitiv, og vi kan dermed oversette det vi har så langt direkte til norsk som: “Quintus pleide å fortelle”. Videre brukes også som på norsk preposisjonen “om” for å vise til det noen forteller, altså brukes den ekvivalente latinske preposisjonen “de”. Og ordene som følger «de» er ,til forskjell fra slik de er på norsk, bøyd på en hvis måte, de har bokstaven «o» som endelse—socero suo, de socero suo betyr ‘om svigerfaren sin’.
Tentativ oversettelse
En annen ting som er forskjellig fra norsk er rekkefølgen til ordene i setningen. Dette blir veldig tydelig når vi skal forsøke å oversette til norsk (for en demonstrasjon, se videoen).
Oversettelse: Quintus Mucius Scevola, som var augur, hadde god hukommelse og var god å høre på, og han pleide ofte å fortelle om svigerfaren sin, Gaius Laelius, som han ikke nølte med å kalle klok i enhver samtale.
Fant dialogen sted?
I tillegg til hva man kan si om, grammatikk og ordrekkefølge i utdraget, er det også mye vi kan si om innholdet, altså hva denne setningen betyr. En ting som er verdt å merke seg er at til tross for at samtalepartnerne er virkelige mennesker og han skriver at han ble fortalt dialogen av Scevola, vil likevel ikke Cicero ha oss til å tro at samtalen han gjengir virkelig har funnet sted. I stedet vil Cicero bruke gode, gamle romere til å fremme sine egne ideer om vennskap. Mange fagtekster ble skrevet i dialogform i antikken, og grunnen til dette var at det gjorde det faglige innholdet mer forståelig for en større gruppe lesere. For dette temaet hevder Cicero at nettopp Laelius vil være et godt talerør ettersom hans nære vennskap med den berømte romeren Publius Scipio. Cicero forklarer senere i boka at han skriver den på oppfordring fra en venn, Atticus, som har spurt han om å skrive noe om temaet vennskap.
Ordforklaringer
Noe som kan være lurt å avklare er betydningen til ordet “augur”. En augur var en høy stilling i det gamle romerske presteskapet og var gjerne som del av en politisk karriere for den romerske adelen. Augurene hadde som hovedoppgave å sjekke om gudene var vennlig innstilt når en offentlig handling skulle gjøres, noe de gjorde ved å fortolke fuglers flukt på himmelen. Auguren det her er snakk om er Quintus Mucius Scevola, som var Ciceros mentor da han var ung. Cicero forteller at teksten han skriver er en samtale om vennskap mellom Scevola og to venner, som Cicero selv har fått gjenfortalt av Scevola.
En til ting vi kan merke oss i setningen her er bruken av ordet “sapiens” (bøyd som “sapientem” her), som er “klok” eller “vis” på norsk. Cicero forklarer noen sider fremover i verket at dette er en veldig spesifikk og høyverdig bruk av ordet som bare er forbeholdt de aller færreste, deriblant Sokrates og den romerske politikeren Cato (den eldre). I Gaius Laelius sitt tilfelle hevder Cicero at folk kalte han vis fordi han anser alle rikdommene sine å være i sin egen sjel, og at han verdsetter gode personlige egenskaper fremfor alt annet i det menneskelige liv.
Bilder av det komplette manuskriptet er tilgjengelig på nasjonalbibliotekets hjemmeside: https://www.nb.no/items/4dd79ebb7e7881ce55c65c0a6ee5b157?page=0
Links to an external site.
Utdraget er fra side 53.