Tegning fra 1620-tallet av et trykkeri i Haarlem, Nederland.

Til tross for oppsvingen i overlevering som utviklet seg gjennom middelalderen, ser vi ofte at middelalderens skribenter har overlevert utdrag heller enn hele tekster. Dette endrer seg med renessansens humanister, som var mer opptatte av klassiske tekster i sin helhet. I tillegg hadde humanistene interesse for flere tekster enn middelalderens kanon hadde tatt for seg, og de foretok seg et stort «redningsarbeid» av nesten-tapte tekster og gresk litteratur som nå tok veien vestover fra Konstantinopel. Størsteparten av dette «redningsarbeidet» var fullført innen begynnelsen av 1500-tallet.

De tidlige humanistene, ledet av forfattere som Francesco Petrarca og Giovanni Boccaccio, videreførte ideen om latin som det ideelle «intellektuelle» språk. Humanistene modellerte sin latin etter Cicero, og det var denne versjonen av latin som ble brukt i blant annet grammatikkundervisning i renessansen. På denne tiden ble det sterkt debattert hvorvidt klassisk latin var et høykultur-språk allerede i antikken – blant annet Dante trodde at samtidens italiensk hadde vært dagligtalen også i antikken. Denne debatten foregikk langt utover renessansen.

Under humanistene kom det også en ny interesse for greske tekster. Intellektuelle fra Konstantinopel tok med seg gresk litteratur til Italia, hvor nesten all kjent gresk litteratur ble oversatt til latin i løpet av 1400-tallet. Mange tekster ble også oversatt til diverse dagligtale-språk i løpet av 1500-tallet – ofte basert på latinske oversettelser heller enn greske originaler.

Den humanistiske trenden med å oppdrive mer eller mindre oversette antikke tekster har kanskje utvidet den antikke kanon – men ikke uten problemer. Populariteten til antikke tekster gjorde at de ble svært verdifulle, og det var attraktivt å selge slike tekster. Dette resulterte i en rekke uheldige ting. Noen tekster ble delt opp og solgt i små biter for til sammen høyere pris, noen tekster viste seg senere å være forfalsket, mens mange er av usikkert opphav (kanskje stjålet, kanskje bare dårlig dokumentert).

Fremveksten av trykkekunsten brakte også med seg både fordeler og ulemper for overleveringen av antikkens tekster. Produksjonen av bøker, inkludert gresk og romersk litteratur, økte voldsomt etter hvert som trykkpressen kom i bruk. Mange manuskripter kunne dermed bli «kopiert» på én gang, men det utviklet seg en (for oss) uheldig tendens til å kvitte seg med de originale manuskriptene etter at «kopiene» hadde blitt trykket.

I løpet av humanismens utvikling ble antikken og de klassiske tekstene ansett mer og mer som et studieobjekt. Denne holdningen viser seg tydeligst fra slutten av 1700-tallet, som er den perioden vi skal se nærmere på i neste modul.