Filhellenismen

Rundt overgangen mellom 17- og 1800-tallet ser vi en sekularisering av antikk-studier og klassisisme. Denne endringen kan vi spore tilbake til de tyske universitetene på denne tiden, og særlig filologen Friedrich August Wolf. Han skilte seg fra de tidligere humanistene ved å forsøke å sette de klassiske tekstene inn i sine egne historiske og kulturelle kontekster, i stedet for å studere dem kun som rene tekster.

Samtidig som det ble et skille mellom kristen og sekulær utdanning, skjedde det et skifte i fokus på den klassiske tradisjonen. Fremveksten av filhellenismen hadde en enorm effekt på kulturen på 1700-tallet og inn i romantikken. Nå kom det greske i rampelyset, mens det tidligere hadde vært en klar dominans av latin og romersk kultur i antikk-studier og overleveringen av tekster. Dette betyr ikke at det greske språket tok over for latin på noen måte, men greske motiver ble svært fremtredende i litteratur og kunst fra denne tiden.

Det er også i denne perioden at Hellas og Roma fikk sin særstatus som «de klassiske sivilisasjonene» – andre antikke kulturer, som Egypt og Persia, ble nedvurdert under denne utviklingen. Dette kan sees i sammenheng med den generelle fremveksten av nasjonal-identitet, som ofte hvilte på det politiske og resulterte i klare verdivurderinger.

På 1800-tallet finner vi en viktig utvikling i studiet av tekstoverlevering, nemlig det som ofte kalles Lachmanns metode. Den er oppkalt etter filologen Karl Lachmann, og går ut på å rekonstruere «originale» tekster ved å studere og sammenlikne de manuskriptene man har fått overlevert. Lachmanns metode var for eksempel nyttig for å oppdage feil i kopieringen fra ett manuskript til et annet, eller for å finne ut om deler av en tekst hadde blitt lagt til i senere tid.