Middelalderen

Innen slutten av det andre århundret evt. ble papyrusrullen erstattet av kodeksen. Sentrum for skriving flyttet seg til klostrene, der det ble opprettet egne scriptoria. Manuskriptene ble dekorert, til forskjell fra tekstene fra antikken, og produksjonen av hvert manuskript krevde mye tid og samarbeid.

I kristne miljøer var det heftige diskusjoner rundt antikkens «hedenske» litteratur helt fra senantikken av. Viktige kristne forfattere, som Ambrosius og Augustin, bygget sine tekster på verk fra antikken – men de var svært forsiktige med hva de baserte seg på, og hvordan de assimilerte det inn i den kristne tradisjonen. Noen av metodene deres var anakronistiske; Ambrosius skal for eksempel ha insinuert at Platon hadde møtt og blitt påvirket av profeten Jeremia. Dette betyr ikke at all bruk av «hedensk» litteratur var uproblematisk dersom det kunne forklares. Det var en evig debatt, med mange ulike syn og mange gråsoner.

Fremveksten av kodeksen var en drivkraft bak den store produksjonen av kristen litteratur, men også bak overleveringen av mange av antikkens verk. Bøker i kodeks-form var mer brukbare i undervisning enn de gamle bokrullene, og mange fortsatte å bruke «hedenske» tekster i grammatikk- og retorikkundervisning (men ikke uten debatt). I tillegg var det vanlig blant det kulturelle eliten å beholde mye av den gamle kulturen etter å ha konvertert til kristendommen, noe som skapte samhandling mellom kristendom og klassisk gresk-romersk litteratur og kultur.

Kodeksen var på mange måter et bedre bokformat enn tidligere, men enn så lenge måtte alle bøker fortsatt skrives for hånd. De fleste tekstene som har overlevd til i dag ble kopiert igjen og igjen, naturligvis fordi det var stor interesse for dem, og fordi omstendighetene var heldige. Andre tekster kan ha gått tapt selv om de ble overlevert gjennom deler av middelalderen, dersom man sluttet å lage nye manuskripter. Dette kunne skje av ulike grunner: kanskje interessen for spesifikke tekster dabbet av i en periode, eller kanskje tilfeldigheter (brann, insekter, dårlige bibliotekarer) gjorde de nødvendige utgavene utilgjengelige. Men det er ikke bare format og miljø som har hatt noe å si for overleveringen av tekster: den aller viktigste faktoren har vært kulturelle forhold. Her ser vi at det var mer interesse for antikke tekster i høy- og senmiddelalderen enn det var i den tidlige perioden.

Gjennom den lange middelalderen har tekster fra antikken både falt ut av sirkulasjon og kommet tilbake igjen. Ved slutten av middelalderen hadde man tatt i bruk et nytt system for kopiering av tekst kalt pecia, som effektiviserte produksjonen av kodekser. Mer «perifere» antikke tekster fikk en ny vår under utviklingen av universitetene, og en del greske tekster kom tilbake til det nå hovedsakelig latin-språklige (i akademisk og administrativ forstand) Europa, etter å ha blitt ivaretatt i arabiske oversettelser - dette gjelder blant annet mange av Aristoteles’ verk.