En annen viktig side ved samtykke er at loven stiller krav om at samtykkene må kunne dokumenteres. Dette betyr at vi må ta vare på samtykket så lenge behandlingen varer. Kravet til dokumentasjon innebærer at samtykket må innhentes på en måte som gjør at vi kan «bevise» at samtykket er gitt. Hvis vi for eksempel baserer oss på et muntlig samtykke, vil det være vanskelig å dokumentere dette i ettertid. Hvis vi derimot filmer det muntlige samtykket, eller baserer oss på et skriftlig samtykke, er dette noe som kan dokumenteres i ettertid.

Rett til å trekke tilbake samtykke

Den registrerte skal også ha mulighet til å trekke sitt samtykke like enkelt som det ble gitt. Den registrerte trenger ikke å oppgi noen grunn for å trekke seg. Å trekke samtykket innebærer for det første at forskningsdeltagere ikke lenger ønsker å være med på prosjektet. For det andre innebærer dette at vi ikke lenger har et rettsgrunnlag for behandlingen og personopplysningene vi har om vedkommende skal dermed slettes. Adgangen til å trekke samtykket varer så lenge det er mulig å identifisere vedkommende i datamaterialet. I prosjekter med mange deltagere vil dette si inntil informasjonen er slettet eller anonymisert. For prosjekter med få deltagere vil det teknisk sett kunne være mulig å trekke samtykket og få slettet informasjon også etter anonymisering fordi forskeren kjenner identiteten til de få deltagerne. Hvis vi publiserer resultater basert på forskning vil disse som regel ikke omfatte identifiserende opplysninger. At en forskningsdeltager trekker sitt samtykke etter publisering innebærer derfor ikke at vi må trekke tilbake en publisert artikkel. Er det imidlertid slik at det vil være mulig å kunne identifisere enkeltpersoner i en publikasjon er det viktig at deltagere får god informasjon på forhånd om hvilke data som skal publiseres og hvor gjenkjennbare de vil være.