Om Hume-2

Modul 4 - David Hume

David Hume (1711-1776), skotsk filosof, er kjent som representant for britisk empirisme, sammen med John Locke (1632-1704) og George Berkeley (1685-1753).

Humes empirisme er radikal fordi han tvilte på at kunnskap kan nå ut over sanseerfaringen. I den forbindelse regnes Hume som skeptiker. Hume kalles også naturalist, fordi han betraktet mennesket som et dyr uten de nærmest guddommelige evnene til fornuftserkjennelse som både Platon, Aristoteles og Descartes trodde på.

Hume hevdet at vi er ute av stand til å erkjenne en natur (Res Extensa) som eksisterer uavhengig av menneskets sinn. Han benektet også at sinnet er en sjelelig substans slik Descartes hevdet.

Humes analyse av det mekanistiske årsaksbegrepet baseres på hans oppfatning av hvordan menneskesinnet fungerer. Vår bevissthet eller sjel består av persepsjoner. Av disse er det to typer, nemlig inntrykk og ideer. De siste er kopier eller etterligninger av de første. Erkjennelse består i at ideene assosieres med hverandre eller ved at et inntrykk får oss til å assosiere til ideer. Sannhet fastslår vi når en ide stemmer overens med et inntrykk, eller når en ide stemmer overens med en annen ide.

Inntrykkene er enten ytre (farger, lyder, smaker) eller indre (dvs. følelser som begjær, sult eller tørste, affekter som hat eller kjærlighet, sorg eller glede). Det er ifølge Hume bare følelser som får oss til å handle.           

Moral består i en godtakelse eller fordømmelse av personers karakteregenskaper, og grunnlaget for dette er en følelse av enten tiltrekning eller avsky. Dermed bryter Hume med tradisjonen fra Platon og Aristoteles som begge søkte moralens grunnlag i fornuften.

Hume gjorde oppmerksom på skillet mellom er-utsagn og bør-utsagn. Fornuften kan bare fastslå fakta, mens følelsene styrer moralske bedømmelser.

Temaer om Hume

I disse videoseksjonene om David Hume samtaler Aksel Øijord med 1. Amanuensis i filosofi, Einar Duenger Bøhn. I seksjon 1-6 forklares Humes erkjennelsesteoretiske metode og hans skille mellom inntrykk og ideer. Assosiasjonsprinsippene som Hume kartla, og hans kritikk av årsaksbegrepet inngår. I de siste fire seksjonene kommer Øijord og Bøhn inn på Humes praktiske filosofi, som inkluderer hans teori om at moral ikke er basert på fornuft, men på følelser. De berører Humes "løsning" på problemet om den frie vilje og hans klargjøring av skillet mellom er og bør, dvs. mellom deskriptive og normative setninger.

1. Newtons fysikk som forbilde for studium av menneskesinnet
2. To typer persepsjoner: inntrykk og ideer. Inntrykk som kilden til kunnskap
3. Assosiasjonsprinsipper og refleksjonsinntrykk
4. Kausalitet, forestilling og forventning
5. Empiri, naturalisme og fornuftens selvstendighet
6. Kausalitet, forestilling og forventning
7. Spekulativ og praktisk filosofi
8. Fornuft, følelser og justering
9. En fri vilje eller mange forskjellige viljer?
10. Den ideelle tilskuer og overgangen fra er til bør

Læreboka

Vi minner om at det også er viktig å lese læreboka. Les kapitel 11 side 93 og kapitel 12 side 105