Illustrasjonsfoto av Kant

Modul 6 - Immanuel Kant, praktisk filosofi

Ifølge Hume er moralens grunnlag følelsene: begjær og affekter. Mens Hume som naturalist mente at mennesket er et avansert dyr, mente Kant at moralen gjør mennesket til mer enn et dyr og derfor er hevet over naturens årsaksmekanismer. Hadde det ikke vært for moralen ville våre handlinger vært drevet av begjær og affekter som i en mekanisme med psykologiske tannhjul og det ville blitt umulig å holde noen ansvarlige for det de gjør.

Ifølge Kant er mennesket som fritt handlende hevet over den strenge naturdeterminismen. Vi har nemlig en praktisk fornuft som viljen spontant kan handle på grunnlag av og dermed trosse alle empiriske tilbøyeligheter. Den praktiske fornuft setter opp en øverste moralsk lov for oss som påbyr at vi kun følger maksimer/regler som kan gjelde som allmenne lover for oss selv og alle andre fornuftsvesener. Denne høyeste loven kaller Kant det kategoriske imperativ.

Hvilke maksimer som kvalifiserer som slike moralske lover, mener Kant at den enkelte lett kan finne ut ved å bruke det kategoriske imperativ. Dermed er moralske lover noe vi gir oss selv. Kant betoner derfor at i moralen er vi autonome i betydningen selvlovgivende.

Kant er ikke uenig med Hume i at når vi handler så er det en følelse som beveger oss. Men i moralen er det en særegen form for følelse som fornuften selv frembringer, nemlig aktelse for moralloven. Når viljen i ærefrykt bøyer seg for plikten er den moralsk god, og også vår handling blir derved morask god, og ikke bare moralsk riktig.

Kant gir i tillegg tre formler som skal uttrykke grunntanken i det kategoriske imperativ på en måte som ligger nærmere anskuelsen og følelsen. Med det mente han kanskje at formlene er mer forståelige og mer motiverende enn den abstrakte universallovsformuleringen. Disse tre formlene kalles gjerne naturlovsformuleringen, humanitetsformuleringen og formuleringen om formålenes rike.

Temaer om Kant og praktisk filosofi

Disse videoseksjonene dreier seg om den praktiske filosofien (moralfilosofien) til Immanuel Kant. Aksel Øijord samtaler med professor i filosofi, Jens Saugstad. Kants syn på lykke forklares, skillet mellom hypotetiske og kategoriske imperativer eksemplifiseres. I forbindelse med Det kategoriske imperativet analyseres Den Gylne Regel (Matteus 7.12) og Kants grunner for å tilbakevise denne regelen forklares. Ulike formuleringer av Det kategoriske imperativet gjennomgås og det gis eksempler som blant annet viser hvilket syn Kant hadde på selvmord og homofili. Kants begrep om menneskeverd er sentralt i flere seksjoner og Kants forståelse av fri vilje belyses inngående. Til slutt poengteres forskjellen mellom Kants moralfilosofi og en naturvitenskapelig forståelse av mennesket.