I klinisk hverdag brukes ofte ordene om hverandre. Det er lett å forstå hvorfor, siden alle har som hovedoppgave å fange opp røntgenstråler som et grunnlag for røntgenbildet. Teknisk sett er det likevel viktige forskjeller på hvordan de fungerer og hva begrepene egentlig dekker.

Her er en gjennomgang av de ulike begrepene:

Reseptor (Bildemottaker)

Dette er det overordnede samlebegrepet. En reseptor er en hvilken som helst enhet som plasseres i strålefeltet for å motta røntgenstråling og omdanne denne energien til et bilde. Både analog film, digitale sensorer og fosforplater er underkategorier av reseptorer.

Detektor

Dette begrepet beskriver selve den tekniske komponenten som registrerer og måler strålingen. I radiologien brukes ordet oftest om den aktive flaten i digitale systemer (for eksempel pikslene i en CMOS-brikke) som konverterer røntgenfotoner til elektriske signaler.

Sensor (Direkte digital)

Intraoral sensor
Intraorale sensorer (TomBirney, CC BY-SA 3.0)

En sensor refererer til en fast, digital detektor, oftest basert på CMOS- eller CCD-teknologi.

Funksjon: Fanger opp strålingen og sender dataene direkte til en datamaskin via en ledning (eller trådløst). Bildet vises på skjermen umiddelbart ("direct digital radiography").
Utforming: Sensoren er rigid, inneholder elektronikk og er tykkere enn analog film og PSP.

Fosforplate (PSP – Photostimulable Phosphor plate)

Fosforplater (Foto: Gerald, UiO)

Fosforplater er digitale reseptorer, men de gir ikke et bilde umiddelbart slik en sensor gjør ("computed radiography").

Funksjon: Røntgenstrålingen skaper et latent bilde som lagres midlertidig i et fosforlag på platen. For å få frem bildet, må platen settes i en egen skanner der en laser leser av energien og overfører bildet til datamaskinen. Etter avlesning "slettes" platen med sterkt lys og kan brukes på nytt.
Utforming: Platen er tynn og bøyelig, noe som gjør at den håndteres veldig likt tradisjonell film i pasientens munn.

Film (Analog)

Røntgenfilm (Werneuchen, Public domain)

Dette er den tradisjonelle, ikke-digitale reseptoren. Lite brukt i Norge og vestlige land etterhvert.

Funksjon: Består av en plastbase belagt med en emulsjon av sølvhalogenid-krystaller. Strålingen skaper et latent bilde i krystallene. For at bildet skal bli synlig, må filmen gjennom en kjemisk prosess (fremkaller og fikser) i et mørkerom eller en dagslysfremkaller.
Utforming: Tynn og fleksibel, brukes i engangspakker.