For å få et helhetlig bilde av en persons språkferdigheter må vi også observere hvordan han eller hun fungerer i språklige samhandlingssituasjoner med andre.

Hva fungerer, og hva fungerer ikke?
Virker det som om deltakerne i kommunikasjonen forstår hverandre?
Får alle delta på lik linje med å stille spørsmål, fortelle historier og gi uttrykk for egne meninger?
Bruker deltakerne spesielle kommunikasjonsstrategier, og hvordan fungerer i så fall disse?
Hvordan ordner deltakerne opp i kommunikasjonsvanskeligheter underveis?

Jan-Ivar T.

Gruppesamtale

Språkvansker kan oppstå som følge av skader eller avvik hos enkeltpersoner, men hvilken virkning vanskene får for kommunikasjonen, er alltid et spørsmål om hvordan samspillet mellom deltakerne er.

I reelle kommunikasjonssituasjoner er det lett å observere at språket er uløselig knyttet til sammenhengen eller konteksten det finnes i, og at meningen med språklige ytringer oppstår og forhandles frem i et samspill mellom deltakerne i kommunikasjonen.

Vi sier gjerne at ytringer får sin mening gjennom en tre-leddet prosess, som vi kan beskrive på følgende måte:

Først presenterer den ene kommunikasjonsdeltageren (A) en ytring – et initiativ.
Deretter gir en annen kommunikasjonsdeltaker (B) respons på ytringen, og gjennom denne responsen formidler han eller hun hvordan ytringen er blitt fortolket.
Til sist kan den opprinnelige taleren (A) gi respons på responsen, og dermed signalisere om fortolkningen er akseptabel eller ikke.

På denne måten blir deltakerne i fellesskap ansvarlige for å skape mening og drive samtalen framover.