Parafasi vil si utbytting, fjerning eller tillegg av en språklyd, en del av et ord eller et helt ord i en ytring. Vi skiller mellom fonologiske og leksikalske parafasier avhengig av om prosessen rammer på språklydsnivået eller på ordnivået.

Se videoene: Gruppesamtale, Inger Lise H.

Til toppen

Perfektum

Perfektum er en sammensatt form av verbet der et hovedverb står i perfektum partisipp og et hjelpeverb står i presens. Partisipp-formen er infinitt og kan dermed ikke stå alene som verb i en setning. I norsk refererer perfektum vanligvis til en fortidig handling som fremdeles er relevant for nåtidssituasjonen. Eksempler på perfektumformer er: har danset, har gått, har skreket.

Se også: Infinitiv, Presens, Preteritum.

Til toppen

Perseverasjon

Perseverasjon betyr gjentakelse av en handling når den ikke lenger passer inn i konteksten. Handlingen kan være verbal eller ikke-verbal. Eksempel på ikke-verbal perseverasjon er hvis en person som skal gi en bestemt type ikke-verbal respons på en testoppgave, fortsetter å gi samme respons også på senere oppgaver der en annen respons er forventet. I forbindelse med verbal perseverasjon kan både lyder, stavelser, ord og fraser gjentas.

Se video: Svein Erik L.

Til toppen

Polysemi

Polysemi er en betydningsrelasjon der et og samme uttrykk i et språk har to (eller flere) ulike, men beslektede betydninger. Eksempel: uttrykket krone kan bety «hodepryd for konger» eller «toppen av et tre», og begge betydningene refererer til noe som har en viss likhet i fasong, plassering og inntrykk (pryd).

Se også: Homonymi.

Til toppen

Predikativ

Predikativ er et setningsledd som karakteriserer eller klassifiserer subjektet eller objektet i setningen. Subjektspredikativer plasseres vanligvis på plassen etter verbalet: Han heter Per. Læreren er trønder. Objektspredikativer plasseres vanligvis etter det direkte objektet: De malte stua gul. Predikativet samsvarer (kongruerer) med det leddet det står til. Predikativ realiseres oftest som adjektiv (adjektivisk uttrykk) eller substantiv (substantivisk uttrykk).

Se også: Adverbial, Direkte objekt, Leddstilling, Nøytral leddstilling, Setningsledd, Subjekt, Verbal.

Til toppen

Presens

Presens er en form av verbet som er bøyd i tid (tempus) og modus. I norsk viser presens vanligvis til nåtid eller fremtid. Presens er en finitt verbform som kan stå alene som verb i en setning. Eksempler på presensformer er: danser, går, skriker.

Se også: Infinitiv, Perfektum, Preteritum.

Til toppen

Preteritum

Preteritum er en form av verbet som er bøyd i tid (tempus) og modus. I norsk viser preteritum vanligvis til fortid. Preteritum er en finitt verbform som kan stå alene som verb i en setning. Eksempler på preteritumsformer er: danset/dansa, skrek/skreik.

Se også: Infinitiv, Perfektum, Presens.

Til toppen

Prompting

Prompting vil si å gi små signaler («hint») for å hjelpe en person som står fast i den språklige produksjonsprosessen. Prompting kan gis visuelt (f.eks. ved å skrive ned første bokstav i et ord eller ved å vise munnstilling for uttale av en bestemt lyd) eller auditivt (ved å uttale et ord eller den første lyden i et ord).

Se video: Inger Lise H.

Til toppen

Pro-ord

I likhet med innholdsord refererer pro-ord (også kalt deiktiske ord) til noe utenom språket, det vil si personer, ting, hendelser, egenskaper og så videre i en tenkt eller virkelig verden. I motsetning til innholdsordene har ikke pro-ordene fast referanse. I stedet får de referansen direkte fra den situasjonen de blir brukt i, eller via et annet ord i den språklige konteksten. Eksempel: jeg, du, han, de, da, nå, her, dit.

Til toppen

Prosodi

Prosodi dreier seg om den delen av fonologien som omhandler fenomener som strekker seg utover enkeltlydene, for eksempel trykk, tonegang, lydstyrke, varighet, tempo, rytme og pauser.

Se også: Intonasjon, Tonegang, Trykk.

Til toppen

Relativsetning

En relativsetning er en leddsetning som innledes av en relativ subjunksjon, for eksempel som. Eksempel på en relativsetning: Snøen som endelig kom, ble ikke liggende lenge.

Se video: Hege J.

Til toppen

Reparasjon

En reparasjon er en rettelse eller justering av ens eget eller andres samtalebidrag. Reparasjoner realiseres vanligvis som sidesekvenser.

Se videoene: Hege J., Inger Lise H.

Til toppen

Samtaletur

En samtaletur er den perioden i en samtale da en taler har eksklusiv rett – og plikt – til å komme med et samtalebidrag.

Til toppen

Segmental fonologi

Segmental fonologi er den delen av fonologien som dreier seg om språklydsystemet og de enkelte lydene i dette systemet.

Se også: Fonologi, Suprasegmental fonologi.

Til toppen

Sekvens

En sekvens er en større eller mindre enhet i en samtale. Minimalt består en sekvens av to bidrag: et initiativ og en respons. Det er også svært vanlig at sekvenser er treleddede: initiativ – respons – tilbakemelding. Sekvenser kan være midlertidig avbrutt av sidesekvenser. I et større perspektiv kan en sekvens vise til et helt emne i en samtale.

Se også: Avpasset par, Sidesekvens.

Til toppen

Semantikk

Semantikk er studiet av systematiske betydningstrekk og betydningsforbindelser på ord- og setningsplan.

Se også: Leksikalsk semantikk.

Til toppen

Setning

En setning er et ord eller en gruppe ord som beskriver en hendelse, handling eller tilstand, og som inneholder et finitt verb.

Se også: Adverbial, Direkte objekt, Indirekte objekt, Leddsetning, Setningsledd, Subjekt, Verbal.

Til toppen

Setningsledd

Et setningsledd er ord eller en gruppe av ord som har en bestemt syntaktisk funksjon i setningen. Eksempler på setningsledd er subjekt, verbal, direkte objekt, indirekte objekt, adverbial, predikativ.

Se også: Adverbial, Direkte objekt, Indirekte objekt, Leddsetning, Setning, Subjekt, Verbal.

Til toppen

Sidesekvens

En sidesekvens er en midlertidig avbrytelse av en hovedsekvens som samtaledeltakerne vender tilbake til når sidesekvensen er avsluttet. Sidesekvenser kan fylle flere funksjoner i samtalen. De kan for det første være knyttet til selve kommunikasjonsprosessen, snarere enn til det emnet man snakker om. Da sier man at de er metakommunikative, og reparasjoner er eksempler på en slik type sidesekvens. For det andre kan sidesekvenser være knyttet til det emnet man snakker om i hovedsekvensen. Det gjelder for eksempel digresjoner.

Se også: Reparasjon, Sekvens.

Til toppen

Situasjonsforståelse

Situasjonsforståelse viser til evnen til å forstå en ytring ut fra den situasjonen ytringen finnes i, snarere enn ut fra auditiv og grammatisk forståelse.

Se også: Auditiv forståelse, Grammatisk forståelse.

Til toppen

Subjekt

Subjekt er et setningsledd som vanligvis kommer på plassen foran verbalet, eventuelt rett etter verbalet. Ofte, men ikke nødvendigvis, betegner subjektet den/de/det som utfører en handling. Subjekt realiseres som substantiv (substantivisk uttrykk) (Den vesle jenta sprang i regnet), adjektiv (adjektivisk uttrykk) (Også i år er de gamle eldst), pronomen (Jeg har spist kiwien), leddsetning (At han ikke hadde måkt snø, overrasket ingen) og infinitivskonstruksjon (Å få skjenn er ubehagelig).

Se også: Adverbial, Direkte objekt, Indirekte objekt, Leddsetning, Leddstilling, Nøytral leddstilling, Setning, Setningsledd, Verbal.

Til toppen

Suprasegmental fonologi

Suprasegmental fonologi er den delen av fonologien som dreier seg om lydlige fenomener som strekker seg over mer enn én språklyd, som stavelsesstruktur og prosodi (trykk, tonelag og intonasjon).

Se også: Fonologi, Intonasjon, Prosodi, Segmental fonologi, Tonegang.

Til toppen

Synonymi

Synonymer er ord med tilnærmet samme betydning. Eksempler: jente – pike, svart – sort, kjerre – vogn – bil.

Se video: Hege J.

Se også: Antonymi.

Til toppen

Syntaks

Syntaks er studiet av hvordan større enheter som fraser og setninger bygges opp i et språk, hva slags ord og ordkombinasjoner som kan fylle bestemte funksjoner i setninger.

Til toppen

Taleapraksi

Taleapraksi vil si vansker med den viljestyrte artikulatoriske programmeringen av språklyder som er nødvendig før man kan produsere en ytring muntlig. Den som er rammet, lider ikke av noen muskelsvekkelse, men har problemer med å programmere talemuskulaturen til å utføre bestemte viljestyrte, språklige handlinger. Taleapraksi er en vanlig tilleggsvanske ved afasi.

Se video: Inger Lise H.

Se også: Apraksi, Oral apraksi.

Til toppen

Tonegang

Tonegang kan brukes som en fellesterm på systematiske variasjoner i grunntonefrekvensen. Når variasjonen er ytringsdifferensierende, snakker vi om intonasjon, men i mange norske dialekter har vi også orddifferensierende tonegang. Dette kalles tonelag eller tonem. Slikt tonelag vil si at vi bruker variasjoner i grunntonefrekvens til å skille fra hverandre ord som er like med hensyn til lydsegmenter (vokaler og konsonanter). Vi har i de aller fleste norske dialekter en rekke minimale par som bare skilles fra hverandre ved at grunntonefrekvensen er forskjellig. De to tonelagene kalles ofte tonelag 1 og tonelag 2. I skrift angis de med et hevet ettall eller totall: /¹lø:ve/ (på trærne) - /²lø:ve/ (et dyr). Andre ordpar er: /¹kamer/ (et værelse) – / ²kamer/ (til håret), /¹lø:per/ (verb) – /²lø:per/ (substantiv), de går fra /¹bu:re/ (spisebordet) – de går fra /²bu:re/ (båten).

Se også: Intonasjon, Prosodi.

Til toppen

Transkripsjon

En transkripsjon er en nøyaktig skriftlig gjengivelse av talt språk. For å kunne analysere talespråklig materiale systematisk må vi transkribere det – gi det en skriftlig form. Vi kan transkribere enkeltord eller deler av ord, enkeltstående ytringer eller større tekster (samtaler, opplesninger osv.), og hvilke prinsipper vi velger å følge når vi transkriberer, er avhengig av hvilke aspekter ved det muntlige språket vi skal beskrive. Hvis vi er interessert i lydsystemet, vil vi velge en fonetisk eller en fonemisk transkripsjon. Er det grammatikken vi er interessert i, vil en ortografisk transkripsjon være mer hensiktsmessig. Og er det samtaleferdigheter vi vil beskrive, vil vi velge en tillempet ortografisk transkripsjon med tillegg av ulike typer ikke-verbale fenomener som er frekvente og viktige i samtaler (pauser, overlappinger, gjentakelser, avbrutte ord og ytringer osv.) – en såkalt diskurstranskripsjon. Det er altså formålet som må bestemme formen, og målet er ikke å registrere absolutt alt som finnes på opptaket, men å få de elementene vi er interessert i, ned på papiret. Uansett hva slags form vi velger i transkripsjonen, bør vi forsøke å være så systematiske og nøyaktige i arbeidet som mulig.

Til toppen

Trykk

Trykk har å gjøre med mengden av luft som presses ut av lungene når man uttaler en gitt stavelse i et ord. At en stavelse er trykksterk, vil si at det under ellers like vilkår blir presset mer luft ut av lungene når denne stavelsen blir uttalt, enn når en trykksvak stavelse blir uttalt.

Til toppen

Turveksling

I samtaler veksler vi automatisk på å ha samtaleturen. Reglene for når og hvordan vi kan veksle på å ha ordet, kalles turvekslingsregler. Det man sier når man har en tur, kalles en replikk. Den grunnleggende enheten i turvekslingssystemet er det som kalles en turkonstituerende enhet. Den kan bestå av ulike former for språklige ytringer – enkeltord, fraser, setningsemner, setninger – som kan gi et selvstendig bidrag til samtalen. I utgangspunktet har en samtaledeltaker rett til én turkonstituerende enhet av gangen, og når man når slutten av en slik enhet, kommer man til et potensielt turskiftepunkt. Her kan det skje et skifte av taler, enten ved at den som har ordet, gir neste tur til en annen taler (for eksempel ved å stille et spørsmål til en bestemt samtaledeltaker, eller bare ved å se på eller snu seg mot en annen), eller – dersom en slik tildeling ikke finner sted – ved at den som først griper ordet (inkludert den taleren som nettopp har hatt ordet), får retten til neste tur. For å kunne forutse når neste potensielle turskiftepunkt vil oppstå, må samtaledeltakerne lytte og se etter ulike typer signaler som kan indikere at man nærmer seg et slikt punkt. Det man lytter etter, er om samtalebidraget utgjør en syntaktisk, semantisk, pragmatisk og/eller prosodisk avsluttet helhet, og man ser også etter ikke-verbale signaler (økende blikkontakt og mindre grad/opphør av gestikulering). Det er ikke slik at alle eller et visst antall av disse signalene må være til stede, men jo flere slike signaler som faller sammen, jo mer sannsynlig er det at man nærmer seg et potensielt turskiftepunkt.

Se video: Gruppesamtale

Til toppen

Verbal

Verbal er et setningsledd som står på andre plass i norske utsagnssetninger. Vi skiller mellom finitt verbal (en verbform bøyd i modus og/eller tempus, det vil si presens, preteritum, imperativ (bydeform)) og infinitt verbal (en verbform som ikke er bøyd i modus og tempus, for eksempel perfektum partisipp, infinitiv). Det er det finitte verbalet som står på andre plass i setningen. Det infinitte verbalet står etter det finitte verbalet, og det kan stå adverbialer mellom verbalene. Verbalet realiseres alltid som et verb, og finitt verbal er det eneste obligatoriske setningsleddet i setningen.

Se også: Adverbial, Infinitiv, Leddstilling, Nøytral leddstilling, Perfektum, Presens, Preteritum, Setning, Setningsledd.

Til toppen

Wernickes afasi

Wernickes afasi er en av afasitypene i Norsk grunntest for afasi. Wernickes afasi er kjennetegnet ved dårlig forståelse, dårlig evne til gjentakelse og flytende talepreg. De grammatiske mønstrene er gjerne bevart, men fordi mange sentrale innholdsord ofte er utelatt eller erstattet av vagere, mer generelle ord, neologismer og sjargong, kan det være svært vanskelig å forstå hva personene med afasi snakker om. Lydlige parafraser er heller ikke uvanlig. Wernickes afasi har navn etter den tyske nevrologen Carl Wernicke, som i 1874 beskrev denne typen afasi og koblet den til de bakre delene av språkområdene i hjernen.

Se video: Arne R.

Se også: Norsk grunntest for afasi.

Til toppen

Ytring

I muntlig, ikke-avvikende språk defineres en ytring ofte ut fra pauser i talestrømmen. Det vil si at en ytring blir den språklige enheten som produseres av en person mellom to pauser. Det er ingen formelle krav til hva en ytring skal inneholde. Den kan bestå av ett eller flere ord, være kort eller lang.

Se også: Setning.

Til toppen

Åpen ordklasse

En åpen ordklasse er en ordklasse der det stadig kommer til nye medlemmer, og gamle medlemmer forsvinner.

Se også: Funksjonsord, Innholdsord, Lukket ordklasse, Ordklasse.

Til toppen